Spansks dansesjel: Åtte tradisjonelle og regionale stilar
Spansks dansearv er en mozaikk av historie, geografi og identitet. Åtte essensielle former:
- Flamenco (Andalusia): Ikonen. *Cante* (sang), *baile* (dans), *toque* (gitarr), *palmas* (klapp). Duende (sjel) påkrevet. Improvisasjonsbasert innen strenge former (*palos*).
- Sevillanas (Sevilla): Feria-stapler. Fire *coplas* (vers), hver med fast koreografi. Par, festlig, tilgjengelig.
- Sardana (Catalonia): Sirkeldans, hender i hender, nøyaktige mot klokken steg. Symbol på katalensk enhet. *Cobla*-orkester (treblæsere, blekkblæsere).
- Paso Doble (Hele landet): Tyrkjemper-pantomime. Mann = torero (kappe), Kvinne = kappe. Marsjtempo, dramatiske posisjoner, *aplomo* (stille).
- Bolero (1800-tal opprinnelse): Sakt 3/4, romantisk, tett omfavnelse, varige sving, *vuelta* (dypp). «Kjærlighetens dans.»
- Jota (Aragon): Rask, virtuøs. Hopper (*brincos*), raske fotverk, kastanjett. Regionale varianter (Navarra, Valencia, Filippinene).
- Fandango (Andalusia/Extremadura): Par-dans, 3/4 eller 6/8, stigende tempo. *Verdiales* (Malaga) = store grupper, bånd, folkeinstrumenter.
- Muñeira (Galicia): 6/8, sekkpipa (*gaita*) drevet. Sirkulær, komplekse armer, *punteiro* (ledende danser) improviserer.
Hver er et levende dialekt av den spanske kroppen. Å kjenne dem er å kjenne kartet.