I Amy Tans "Two Kinds" (fra The Joy Luck Club) er Jing-meis mor inspirert etter å ha sett en ung kinesisk jente spille piano på The Ed Sullivan Show – ikke ved å lese om "Juilliard Ju" (en vanlig feilhukommelse).
Jenta var sannsynligvis et wodigy-showcase (vanlig på varieté-show da). Jing-meis mor, en innvandrer med store håp om datterens amerikanske suksess, bestemmer: piano = prestisje, disiplin, assimilering. Hun bytter husstell-tjenester for leksjoner med Mr. Chong, en døv pensjonert lærer.
Mors transferente ambisjon vs. datters motstand mot å bli formet. Talentshow-katastrofen ("Pleading Child") sementerer riftet. Tiår senere spiller Jing-mei "Perfectly Contented" – partnerstykket – og innser at de er to halvparten av én sang.
Historien handler ikke om piano. Den handler om innvandrer-morskap som projeksjon – barnet som beholder for uoppfylte drømmer. Og datters gjengjeldelse av makt gjennom det akkurat instrumentet til undertrykking.