Duke Ellingtons mest varige komposisjoner: 10 jazzstandarder
Duke Ellington skrev eller medskrev over 1 000 stykker. Disse 10 definerer hans genialitet – og jazzkanonen.
- «It Don't Mean a Thing (If It Ain't Got That Swing)» (1932) – Swing-epokens manifest.
- «Mood Indigo» (1930) – Mikrotonal klarinett/dempet trompet-stemning; melankoli-meesterverk.
- «Sophisticated Lady» (1933) – Kromatisk nedstigning, elegant melankoli.
- «Solitude» (1934) – Perfekt 32-takts ballade; spilt av alle.
- «Caravan» (1936, med Juan Tizol) – Eksotisk moll-groove; latin-jazz-grunnlag.
- «I Got It Bad and That Ain't Good» (1941) – Harmonisk sofistikasjon, lyrisk resinasjon.
- «In a Sentimental Mood» (1935) – Intim, rubato-perfeksjon. Coltrane/Ellington-duettversjon er hellig.
- «Don't Get Around Much Anymore» (1940) – Pop-crossover; tekst av Bob Russell.
- «Take the 'A' Train» (1941, *komponert av Billy Strayhorn*) – Ellingtons temalåt. Strayhorn var hans alter ego.
- «Satin Doll» (1953, med Strayhorn & Johnny Mercer) – Sveis, swingende, standardens standard.
Dette er ikke bare sanger – de er jazzens vokabular. Hver improvisatør snakker Ellington.