Filippinske folkeviser (mga katutubong awitin) er et levende arkiv over øyrikets diverse etnospråklige grupper. Deres definerende trekk:
Pre-kolonial opprinnelse; overført muntlig gjennom generasjoner. Ingen enkelt komponist; felles eierskap.
Synges kollektivt under arbeid (planting, fiske), ritualer (høst, bryllup, begravelse), feiring (fiestaer), og freeri (harana). Musikk som sosial lim.
Narrative ballader (kumintang, dalit), epiker (Darangen, Hudhud, Biag ni Lam-ang), og metaforiske tekster (natur = menneskelig følelse: fugel = elsker, blomst = skjønnhet, elv = liv).
Lag av innflytelse: Malayo-polynesiisk kjerne + Spansk (harmoni, takt, språk, religiøse temaer) + Amerikansk (populære sangformer, jazz-harmoni) + Islamsk (Maranao/Maguindanao-moduser) + Kinesisk (pentatoniske skalaer).
Fra leken (Bahay Kubo) til dyp sorg (Sa Ugoy ng Duyan) til hidsig motstand (Bayan Ko). Fanger hele det filippinske damdamin (sentiment).
Hver etnospråklig gruppe (Tagalog, Ilocano, Cebuano, Kapampangan, Bicolano, Waray, Maranao, Tausug, osv.) har distinkte melodiske konturer, språk, og tematiske fokus.
Sanger koder historie, protest, og verdier: «Bayan Ko» (antikolonial), «Magtanim Ay Di Biro» (jordbruksarbeid), «Pitong Gatang» (økonomisk hardhet).
Nutidige artister (Joey Ayala, Grace Nono, Noel Cabangon, KAWAYAN, UP Madrigal Singers) og DepEd's K-12 lærerplan sikrer overføring. Folkelementer gjennomsyrer OPM (Original Pilipino Music).