Sangen som spilles under Forrests ikoniske benk-refleksjoner er visstnok «Blowin' in the Wind» av Bob Dylan – men versjonen i filmen er en cover av John Mellencamp.
Mellencamps raspete, heartland-rock-leveranse forankrer folkehymnen i en rå, americana-tekstur som perfekt understreker Forrests enkle men dyptgående fortelling. Den fanger hans undring, forvirring, og historiens tyngde som passerer – og gjør de kjente tekstene nyst oppdagde. Valget av en cover fremfor original-Dylan-opptaket legger et lag med tolkning, speiler hvordan Forrest selv retolker de turbulente hendelsene han vitner.