Største sologitarister gjennom tidene: Konsensus-valg
"Best" er subjektivt, men disse gitaristene topper konsekvent kritikerpoller (Rolling Stone, Guitar World, Total Guitar) og musikerundersøkelser for solomestring og innflytelse.
Mount Rushmore-ligaen
- Jimi Hendrix (1942–1970) — Revolusjonerte elektrisk gitarrvokabular: feedback, whammy bar, oktaver, akkord-melodi-fusjon. Woodstock "Star-Spangled Banner" = topp.
- Eric Clapton — "God"-graffiti av en grunn. Blues-frasering, "woman tone", lyrisk økonomi. Crossroads (live), While My Guitar Gently Weeps.
- Jimmy Page — Arkitekten bak Zeppelins riff/solo-arkitektur. Flerspor-opptak, eksotiske stemminger, bue-teknikk. Stairway to Heaven solo = mest spilt.
- Eddie Van Halen (1955–2020) — Tapping, harmonikere, whammy-scoops, brown sound. Eruption endret teknikk for alltid.
Blues- og soul-mestere
- B.B. King — "Lucille", sommerfuglvibrato, call-and-response-frasering. En note sier mer enn de fleste spiller i en refreng.
- Stevie Ray Vaughan — Texas-ild, Albert King + Hendrix-syntese. Texas Flood, Lenny, Riviera Paradise.
Moderne virtuos- og innovatører
- David Gilmour — Melodisk fortelling, bend-presisjon, rom. Comfortably Numb (begge soloer).
- Jeff Beck — Whammy-mestring, genre-flytende, ingen plektrum. Cause We've Ended as Lovers.
- Joe Satriani / Steve Vai — Instrumentell komponering som solo-kjøretøy. Legato, whammy, harmonisk dybde.
- John Frusciante — Tekstur over teknikk, RHCP + soloverk. Scar Tissue, The Will to Death.
- Tosin Abasi — 8-streng, selektiv picking, thumping. Animals as Leaders = nytt språk.
Æresverdige omtalinger
Duane Allman, Rory Gallagher, Gary Moore, Michael Schenker, Randy Rhoads, Dimebag Darrell, Slash, Mark Knopfler, Derek Trucks, Guthrie Govan, Mateus Asato, Ichika Nito.
Kriterier varierer: teknisk tak, emosjonell påvirkning, innovasjon, varighet, sang-dienende vs. showstykke. Navnene over dukker opp på nesten alle kredible "største"-lister.