Beethoven utnytter systematisk dramatisk kontrast som et strukturelt og uttrykksfullt prinsipp. Dynamisk kontrast vises i plutselige sforzandi og extreme pp → ff skift (f.eks. Symfoni nr. 5, 1. sats: stille unisono-motiv → fortissimo tutti). Tematisk kontrast setter lyrisk mot agressivt tema (sonate-formens maskuline/feminine grupper). Teksturell kontrast beveger seg fra monofon til homofon til fugal (Strøkkvartett Op. 131). Harmonisk kontrast bruker fjernmodulasjoner (Eroica 1. sats: Es → B → e-moll → fis-moll). Register/timbrell kontrast juxtaposerer bass-rumle med diskant-briljans (Klaversonate Op. 111). Et primært eksempel er Symfoni nr. 5, 1. sats: det mystiske pp fire-noter motiv besvares umiddelbart av et ff orkester-uttalelse; utviklingen fragmenterer motivet over tonaliteter og dynamikk; reprisen transformerer spenning til triumf. Kontrast driver Beethovens narrative bue: konflikt → kamp → løsning.