En av de mest vedvarende misforståelsene i tidlig 20. århundres populærmusikk er at Bing Crosby innspilte den sentimental balladen «When the Swallows Come Back to Capistrano». I realitet tilhører sangens definitive versjon The Ink Spots, det bane brytende afroamerikanske vokalkvartett vars jevne harmonier og distinctive «talking bass»-stil definerte førkrigstiden.
Utgitt i 1940 på Decca Records, fremhevet The Ink Spots' fremføring ledet tenor Bill Kennys flytende høye toner og Orville «Hoppy» Jones' tale-bass-interlude – et preg på deres arrangeringer. Platen ble en top-ten-hit, sementerte sangens forening med gruppens elegante, jazz-pregede vokale stil.
Crosby innspilte utallige standarder i samme periode, og hans crooning baryton ofte overlape med repertoaret til vokale grupper som The Ink Spots. Diskografier bekrefter likevel at han aldri kommersielt innspilte «When the Swallows Come Back to Capistrano». Forvekslingen skyldes sannsynligvis radio-utspilling der programledere feilaktig tilskrev sanger, eller samlealbum som grupperte lignende-lydende artister.
Teksten refererer til den årlige returen av klippesvaler til Mission San Juan Capistrano på St. Josephs dag (19. mars), en tradisjon feiret siden 1920-tallet. Komponisten Leon René ble inspirert av fenomenet, skapte en melodi som vekste nostalgi for en romantisert vestkyst. The Ink Spots' versjon forblir kulturel ankerpunkt – en påminnelse om at bak hver velkjent melodi, finnes ofte en overraskende sann historie.