Opprinnelsen til Noh-teater: Japans eldste kontinuerlige scenekunst
Noh-teater (能楽) — Historisk tidslinje
- ~10. århundre (Heian-periode): Røtter i sarugaku (ape-musikk), dengaku (åker-musikk), folkelige ritualer, buddhistisk sang.
- 14. århundre (Muromachi): Kan'ami og sønn Zeami Motokiyo kodifiserer Noh — estetisk teori (Fūshikaden), repertoar, forestillingsstandarder.
- Tidligste skriftlige opptegnelser: 14. århundre referanser.
- Proteksjon: Ashikaga-shoguner → Tokugawa-shogunat (offisiell seremoniel kunst).
Grunnleggende figurer
- Kan'ami Kiyotsugu (1333–1384) — Integrerte dans, musikk, drama.
- Zeami Motokiyo (1363–1443) — Teoretiker, dramatikar, utøver; definerte yūgen (mystisk ynde).
Definerende kjennetegn
- Alle-mannlige utøvere (historisk).
- Masker (omote) for hovedkarakterer.
- Minimalistisk scene (hashigakari-bro, furu-bakgrunn).
- Kor (jiutai), instrumentalt ensemble (hayashi: fløyte, trommer).
- Poetisk tekst (uta), dans (mai), musikk forent.
- Ekstrem saktehet, konsentrasjon, åndelig disiplin.
UNESCO-anerkjennelse
Utnevnt til Immateriell Kulturarv (2001) — eldste kontinuerlige teatert tradisjon fortsatt forestilt.