Det finnes ingen vidt utbredt urbefolknings tradisjon for bryllup som spesifikt bruker bønneplanter i en avsluttende dans. Mens mange urbefolkningskulturer innkorporerer planter – mais, tobakk, salvia, søtgress – for velsignelse, rensing, eller fruktbarhet, er bønner ikke vanlig dokumentert som et element i avsluttende dans.
Hvis et spesifikt samfunn bruker dem, ville det reflektere lokal agro-spirituell symbolikk: vekst, næring, syklisk fornyelse. For autentisk mening er konsultasjon med stammekulturelle myndigheter essensielt. Generaliseringer over hundrevis av distinkte nasjoner er unøyaktige og respektløse.