Filippinsk folkedans under den amerikanske perioden (1898–1946): Bevaring og innovasjon
Den amerikanske kolonialperioden transformerte filippinsk folkedans gjennom en paradox blandning av bevaring og innovasjon.
Sentrale transformasjoner
- Bevaring: Amerikanerne anerkjente kulturverdien, sponset festivaler og dokumentasjon av figurer som Francisca Reyes Aquino og U.P. Dance Troupe.
- Innflytelse fra amerikansk sosialdans: Ballsaldans og square dance ble introdusert, og skapte hybride former (f.eks. Rigodon med vals-elementer).
- Institusjonalisering: Universitetet på Filippinene (grunnlagt 1908) gjorde folkedans til lærestoff; kroppsøvingsprogrammer spredte seg landsdekkende.
- Folkloristisk gjenreisning (1930-årene): Nasjonalistiske kunstnere reklamiserte arven mot assimilasjon, og dannet trupper som ble røttene til Bayanihan.
- Koreografert folkeliv: Tradisjonelle trinn ble scensatt teatermessig – formasjoner, mønstre og kostymer standardiseres.
- Ikoner: Francisca Reyes Aquino (forsker/koreograf) og Lucila Hossman dokumenterte over 100 danser.
- Internasjonal eksponering: Turer globalt, tjente som kulturell diplomati før uavhengighet.
Resultatet: tradisjon bevart og innovasjon legitimert – fundamentet for dagens vibrerende filippinske dansescene.