Opprinnelsen til samtidsdans: En transatlantisk fusjon, ikke et enkelt land
Samtidsdans har ingen enkelt opprinnelsesland. Den dukket opp midt på 1900-tallet som en transatlantisk fusjon – primært USA og Europa – som avviset ballettens kodifiserte vokabular og moderne dans' oppkommende ortodoxier.
Sentrale utviklingssentre
USA
- Merce Cunningham (1940–): Sjansesoperasjoner, separasjon av dans/musikk, ikke-narrativ
- Alwin Nikolais (1950–): Multimedie, abstraksjon, «desentralisert» kropp
- Postmoderne/Judson Dance Theater (1960): Gångfartsbevegelse, oppgavebasert, anti-spektakel (Yvonne Rainer, Trisha Brown, Steve Paxton)
Europa
- Tyskland – Tanztheater: Kurt Jooss, Pina Bausch (Wuppertal) – teatralsk, emosjonell, gestisk
- Frankrike – Centre National de Danse Contemporaine (1970): Institusjonell støtte, Cunningham-påvirket
- UK – London Contemporary Dance Theatre (1967), Richard Alston, Siobhan Davies
Definerende karakteristika
- Hybriditet: Låner fra ballett, moderne, jazz, hip-hop, kampsport, yoga, somatiske praksiser
- Improvisasjon: Sentral – ikke bare øvelsesverktøy men oppførelsesmodus
- Gulvarbeid: Tyngde, vekt, release-teknikk
- Konsept-drevet: Ideer > virtuositet; prosess > produkt
- Kollaborativ: Koreograf/danser/designer/komponist samskaping
Global spredning
Nå utøves verden over – hver region infuserer lokale tradisjoner (Butoh i Japan, samtidsafrikansk dans, latinamerikansk danza contemporánea, asiatiske fusjonsformer). «Samtids» = åpen kategori, ikke en stil.