Noen vanlige eksempler på statisk bevegelse i dans inkluderer:
- En danser som holder en positur, for eksempel en ballettdanser i arabesk eller en moderne danser i forvridd form.
– En gruppe dansere som danner et tableau vivant, der de skaper et levende bilde gjennom frosne stillinger.
- En koreograf som med vilje bruker stillhet som et koreografisk virkemiddel, slik som i arbeidet til postmoderne dansepionerer som Trisha Brown eller Steve Paxton.
Statisk bevegelse kan tjene forskjellige formål i dans:
- Å bygge opp spenning eller forventning før en større bevegelsesendring.
- For å understreke et bestemt øyeblikk eller gest.
- For å kontrastere med mer dynamiske eller flytende bevegelser i et stykke.
- Å skape en følelse av visuell skjønnhet eller kunstnerisk uttrykk.
– Å utfordre tradisjonelle forestillinger om bevegelse og tid i dans.
Statisk bevegelse krever stor kontroll, presisjon og kroppsbevissthet fra dansere da det innebærer å holde en posisjon uten å miste balansen eller kompromittere holdningen. Den kan også brukes som et verktøy for dansere til å utforske sin egen fysiske og romfølelse.
I moderne dans og eksperimentelle danseformer utvides begrepet statisk bevegelse ofte til å inkludere subtile skift eller endringer i kroppen, selv om det ikke er noen generell forskyvning i rommet. Disse mikrobevegelsene kan legge til kompleksitet og nyanser til den statiske tilstanden og ytterligere utvide de koreografiske mulighetene for stillhet i dans.