* Tidløshet og relevans: For Picasso overskrider et virkelig meningsfylt kunstverk begrensningene i dets skapelsesperiode og taler direkte til betrakteren i øyeblikket. Det handler ikke om historisk kontekst eller kulturell bakgrunn; det handler om verkets evne til å resonere med betrakterens umiddelbare opplevelse og fremkalle følelser, tanker eller introspeksjon.
* Aktivt engasjement: Picasso mente at kunst skulle være en dialog, ikke en monolog. Betrakteren må aktivt engasjere seg i verket, bringe sin egen tolkning og erfaring til verks. Hvis kunstverket ikke klarer å knytte seg til betrakteren i nåtiden, forblir det fanget i fortiden, blottet for genuin mening.
* Nåværende-sentrisk tilnærming: Denne uttalelsen understreker Picassos fokus på umiddelbarheten av kunstnerisk erfaring. Han var en trofast talsmann for modernisme og mente at kunst skulle gjenspeile samtiden, ikke bare etterligne tidligere stiler.
Det er imidlertid viktig å merke seg at Picassos uttalelse er åpen for tolkning og kan sees på forskjellige måter:
* Subjektivitet: Hva en person anser som "nærværende" eller "relevant" kan være forskjellig fra en annen. Kunst er subjektiv, og det er ingen enkelt, universelt avtalt tolkning.
* Historisk kontekst: Mens Picasso la vekt på nåtiden, erkjente han også viktigheten av fortiden. Mange av verkene hans hentet inspirasjon fra historiske stiler og tradisjoner, som han deretter tolket og redesignet for den moderne tidsalder.
Til syvende og sist er Picassos uttalelse en provoserende en som utfordrer oss til å revurdere vår forståelse av kunst og dens forhold til tid. Det antyder at kunst ikke bare er en relikvie fra fortiden, men en pågående dialog mellom kunstneren, kunstverket og betrakteren i det nåværende øyeblikk.