Clara Schumanns komponistiske stemme: Klaver, kammermusikk, lieder og orkester
Clara Schumann (1819–1896) var en virtuos pianist som komponerte på tvers av flere sjangre med en distinkt, dyp romantisk stemme. Hennes produksjon, begrenset av hennes fremføringskarriere og familiepliker, avslører bemerkelsesverdig rekkevidde.
Sjangre hun mestret
- Klavermusikk (Hennes morsmål):
Klaverkonsert i a-moll (Op. 7, skrevet som 14–16-åring), Sonate i g-moll (upublisert i hennes levetid), Variasjoner over et tema av Robert Schumann, mange Karakterstykker (Romanser, Impromptuer, Mazurkaer, Valser, Precluder).
- Kammermusikk:
Klavertrio i g-moll (Op. 17) – hennes mesterverk; Strengkvartett (tapt?); Klaverkvartett (skisser).
- Lieder (Tyske kunstsanger):
Mange vertoninger for sangstemme og klaver. Dikt av Robert Schumann (hennes mann), Heine, Rückert, Burns, Goethe. Intime, tekstsensitive, vokalt takknemlige.
- Orkester:
Symfoni i g-moll (tapt?/ufullført); Konzertstück for klaver og orkester (Op. 13) – ett-sats verk i konzert-stil.
Hennes stemme
Claras musikk preges av harmonisk eventyrlyst (kromatiske mediant, forsinkede resolusjoner), strukturell komprimering (si mer på færre takter), og emosjonell direktehet uten sentimentalitet. Hun imiterte ikke Robert; hun dialogerte med ham. Hennes Tre romanser for fiolin og klaver (Op. 22) forblir repertoar-grunnlag.
Hun skrev en gang: «Å komponere gir meg stor glede... det er ingenting som overgår skapelsens fryd, hvis bare fordi man gjennom det vinner timer av selvglemsel, da man lever i en verden av lyd.»