Banjoet forblir et alsidigt instrument på tvers av mange musikksjangre og kulturelle kontekster. Her er de primære områdene der det aktivt spilles:
Essensielt for bluegrass (opprinnelse 1940-tallet USA). Typisk oppstilling: banjo, gitar, fiolin, mandolin, kontrabass. Banjoet driver rythmen og tar ledende melodiske pauser.
Fremtredende i pre-bluegrass amerikansk folkemusikk. Inneholder fingerpicking-stiler (clawhammer, to-finger) og tradisjonelle fiolin-tuner overgitt muntlig.
Brukt i Dixieland, ragtime, og tidlig jazz (1910–1930-t). Spillere bruker enkeltstreng-linjer, akkord-melodi, og synkopert rhythm (f.eks. Johnny St. Cyr).
Vanlig accompagnement for folkekunstnere verden over. Brukes for både strumming og komplekse fingerpicking i samtidens folkemusikk.
Fire-strengs tenor-banjo (stemt GDAE) er standard i Céilí-band og sessions, spiller reels, jigs, og hornpipes sammen med fiolin, fløyte, trekkspill, bodhrán.
Tilfeller farge-instrument i moderne country, bluegrass-påvirket americana, og roots rock (f.eks. The Eagles, Taylor Swifts tidlige verk).
Komponister som Béla Bartók, Virgil Thomson, og moderne forfattere har skrevet for banjo i orkester- og kammermusikkverk.
Artister som Béla Fleck, Abigail Washburn, og Tony Trischka blander banjo med afrikansk, indisk, klassisk, og elektronisk musikk.
Banjoets tilpasningsevne sikrer dets fortsatte relevans på tvers av kulturer og generasjoner.