Begrepet "stumfilm" er en retroaktiv villåpenbaring. Fra den første Lumière-framføringen (1895) til The Jazz Singer (1927), hadde filmer alltid live musikkledsaging.
| Stedtype | Ensemble | Repertoar |
|---|---|---|
| Nickelodeon / Liten kino | Solo piano (improvisert) | Populære sanger, ragtime, lett klassisk — pianist ser skjerm, reagerer i sanntid |
| Middels stor kino | Piano + fiolin/cello (trio) | Uttegitte "photoplay music" heft — kategorisert etter stemning (mysterioso, agitato, kjærlighetstema) |
| Filmpalass (1,000+ seter) | Fullt orkester (20–80 spillere) | Sammensatte partiturer (cue sheets) + originale komposisjoner for prestige-filmer |
Distributører sendte "cue sheets" med hver filmrulle: tidskoder, foreslåtte stykker, tempo, instrumentering. Eksempel:
0:00–1:30 — "Dramatisk spenning nr. 3" (moll, tremolo strenger)
1:30–2:15 — "Kjærlighetstema" (fiolinsolo, rubato)
2:15–3:00 — "Jakt-galopp" (rask 2/4, blåser/slagverk)
Filmmusikk er etterkommeren av photoplay-ledsaging. Max Steiner, Erich Wolfgang Korngold, Bernard Herrmann — alle startet i teatergraver. "Stumme" epoken var den høyeste lærlingstiden i musikkhistorien.