Veklende romantiske klassiske verk: Seks pinnar i 1800-tallets musikk
Ingent enkelt verk kan krånes til "beste", men disse seks komposisjonene er universelt anerkjent som vegsteinar for den romantiske epoken (ca. 1820–1900) – kvar og ein representerer eit toppunkt av følelsesdybde, strukturell innovasjon eller harmonisk mod.
- Beethoven – Symfoni nr. 9 i d-moll, Op. 125 (1824)
Den korale finalen på Schillers "Freude, schöner Götterfunken" sprengde den symfoniske formen, og erklærte musikk til et kar for universalt brorskap. - Schubert – Symfoni nr. 8 i b-moll, "Ufullendt" (1822)
To forferdelige satsar med sublime lyrisme; den manglande tredje og fjerde satsen er musikks mest berømte stilte. - Chopin – Pianokonsert nr. 1 i e-moll, Op. 11 (1830)
Klaveret syng med operatisk bel canto; orkesteret gir et delekt polster. Larghetto er et kjærleiksbrev i lyd. - Brahms – Symfoni nr. 1 i c-moll, Op. 68 (1876)
Kalla "Beethovens tiende" for sin strukturelle mestring og reise fra c-moll til C-dur. To tiår i verkstaden. - Tchaikovsky – Symfoni nr. 6 i b-moll, "Patetisk", Op. 74 (1893)
En avskjedssymfoni som ender i et avtynande, hjerterekkende Adagio. Tragedi forvandla til kunst. - Wagner – Tristan und Isolde (1859)
Tristan-akkorden åpna harmonisk Pandoras boks. Musikkdrama som totalverk; lengsel gjort høyrbar.
Kvarfor desse seks?
Kvart og eitt utvida det uttrykklege vokabularet i vestleg musikk: Beethoven (skala + röst), Schubert (lyrisme + fragment), Chopin (klaver + orkester), Brahms (arkitektur + følelse), Tchaikovsky (subjektivitet + form), Wagner (harmoni + myte). Saman definerer dei romantikkens rekkevidde.