Tidlig blues-trommespill handlet ikke om tekniske triks – det handlet om puls, rom og å tjene sangen. Sett var minimale, ofte hjemmelagde, og utviklet seg sammen med musikken.
Stor, dyp, fotpedal-drevet. Tidlige versjoner: trefat/eskjer; senere: metallskall. Hjertets slag.
Middels, skarp "crack" fra metallsnarer på resonanshode. Tre- eller metallskall. Pinner. Backbeat-anker.
Par små symbeler, fotstyrt. Ikke universell i aller tidligste blues (1920-er); ble standard da sjangeren professionaliserte seg (1930–40-er).
Adoptertes sammen med hi-hatter. Ride for tidholdning; crash for aksenter. Tyrkiske K. Zildjians var ettertraktet.
Tidlig blues-groove = basstromme + snare + (vaskemaskinbrønn eller fot). Alt annet var tilbehør. Mestrene (Fred Below, Sam Lay, Willie "Big Eyes" Smith) gjorde mindre lyd som mer.