Når startet mime? Antikke røtter, usikker opprinnelse
Den eksakte opprinnelsen til mime er usikker – ingen enkelt oppfinner eller grunnleggende øyeblikk eksisterer. Likevel sporer røtene klart til antikk Hellas og Roma (ca. 500 f.Kr. – 1500 e.Kr.), der det fungerte som både underholdning og religiøst ritual.
Sentrale historiske faser
- Antikk Hellas: Mimus og pantomimus – soloartister som brukte gestus, maske og bevegelse for å skildre myter, hverdagsliv og satire. Ofte knyttet til dionysiske fester.
- Romerriket: Pantomime ble en stor teaterform – utvidet, narrativ, framført av stjernedansere med kor og orkester. Noen ganger forbudt for moralsk undermining.
- Middelalderen: Overlevde i folketradisjoner, mummers' spill og commedia dell'arte's fysiske vokabular.
- 1700–1800-tallet: Fransk pantomime-ballet (Noverre), så pierrot og mime blanc (Deburau) etablerer den hvitansiktige, stille archetypen.
- 1900-tallet: Étienne Decroux utvikler «kroppslig mime» som abstrakt fysisk teater; Marcel Marceau populariserer «Bip» globalt.
Mime ble ikke oppfunnet – det utviklet seg, forsvinte, dukket opp på nytt og forvandlet seg over årtusener. Den stille kroppen som taler, er et menneskelig universale, ikke en historisk tilfeldighet.