1. Avvisning av Creons advarsel:
Når Creon advarer Oedipus om ikke å fortsette etterforskningen av Laius 'mord, anklager Oedipus ham for illojalitet og forsøk på å gripe makten. Han avviser Creons bekymringer og insisterer på å fortsette etterforskningen, demonstrere sin selvsikkerhet og ignorering av andres råd.
2. Konfrontasjon med Tiresias:
Under sitt møte med den blinde profeten Tiresias, blir Oedipus stadig mer opphisset og avvisende når Tiresias antyder sannheten om Oidipus 'fortid. Han anklager Tiresias for å være en svindel og antyder at han er i samarbeid med Creon for å undergrave ham. Ødipus arroganse hindrer ham i å vurdere muligheten for at Tiresias kan ha verdifull informasjon.
3. Avvisning av profetien:
Når Tiresias avslører profetien om at Oedipus vil drepe faren sin og gifte seg med moren, avviser Oedipus på det sterkeste spådommen. Han avviser det som tull og hevder at Tiresias er motivert av personlig nag. Ødipus nektet å akseptere muligheten for sin egen skyld fremhever hans hubristiske tro på hans usårbarhet.
4. Anklager mot Creon og Tiresias:
Etter hvert som stykket skrider frem og sannheten om Oedipus 'fortid dukker opp, blir han stadig mer defensiv og paranoid. Han anklager både Creon og Tiresias for å ha konspirert mot ham og forsøker å diskreditere ordene deres. Ødipus sin arroganse hindrer ham i å erkjenne sine feil og akseptere ansvar for sine handlinger.
5. Selvbegrunnelse:
Selv etter avsløringen av sin tragiske skjebne, fortsetter Oedipus å vise hybris ved å forsøke å rettferdiggjøre handlingene sine. Han argumenterer for at forbrytelsene hans var utilsiktede og at han ikke er helt skyldig. Hans selvrettferdiggjørelse viser hans manglende evne til fullt ut å forstå konsekvensene av handlingene hans og ta ansvar for dem.
Oedipus 'hybris fører til slutt til hans undergang, da han ikke klarer å gjenkjenne sine egne feil og begrensninger. Hans overdrevne stolthet og arroganse hindrer ham i å se sannheten og ta de nødvendige skritt for å avverge sin tragiske skjebne.