Chopins fire ballader: Vanskelighetsgrad rangering (enklest til vanskeligst)
Konsensus blant pianister/pedagoger (tekniske + musikalske krav):
- Ballade nr. 1 i G-moll, Op. 23 (1835) – Mest tilgjengelig. Klar narrativ bue, håndterbar teknikk (men coda krever kraft). «Inngangsnivå» for settet.
- Ballade nr. 2 i F-dur, Op. 38 (1839) – Betydelig hopp. Brå skift (pastorale → presto con fuoco), store strekk, voicing-kontroll, emosjonell volatilitet.
- Ballade nr. 4 i F-moll, Op. 52 (1842) – Likverdig med nr. 2. Kontrapunkt-tetthet, rytmisk tvetydighet, massiv klimaks, strukturell kompleksitet. Mange rangerer den lik eller vanskeligere.
- Ballade nr. 3 i As-dur, Op. 47 (1841) – Vidis betraktet som vanskeligst. Sømløs tematisk transformasjon, trefall passasjer (dobbeltnoteløp, motsatt bevegelse), utholdenhet-testende coda. Et Mt. Everest av repertoar.
Hvorfor rekkefølgen betyr noe
Programmering: 1 → 2 → 4 → 3 bygger utholdenhet. Konkuranse: 1 eller 2 ofte sattverk; 3 eller 4 = finalerunder.
Alle fire er mesterverk. Vanskelighetsgrad ≠ kvalitet.