Utvikling av samtidsdans: 1900-tallet til i dag
Samtidsdans oppsto gjennom opprør, syntese og kontinuerlig omdefinering:
1. Tidlig brudd (1900–1920)
- Isadora Duncan: Avviste balletts korsett og pynt; danset barfott, løse tunikker, solarflekseinitiering. «Fremtidens dans.»
- Ruth St. Denis & Ted Shawn: Denishawn-skole (1915) – smeltet Delsarte-system, asiatiske former, ballett. Trenet Graham, Humphrey, Weidman.
2. Moderne dans-pionerer (1920–1940)
- Martha Graham: Kontraksjon/utslipp; pust som motor; mytisk kvinnelig psyke (Lamentation, Appalachian Spring).
- Doris Humphrey: Fall/gjenopprettelse; tyngdekraft som partner; ensemble-arkitektur.
- Charles Weidman: Kinetisk pantomime; mannlig danser som uttrykksfull subjekt.
- Hanya Holm: Wigmans tyske ekspresjonisme transplantert til USA.
3. Postmoderne brudd (1960–1970)
- Merce Cunningham: Sjansen operasjoner (I Ching); bevegelse uavhengig av musikk; ingen narrativ.
- Trisha Brown: Akkumulasjon, utstyrsstykker, «ustabilt» bevegelse.
- Yvonne Rainer: «Nei»-manifest (ingen spektakel, ingen virtuositet); oppgavebasert dans.
- Steve Paxton: Kontaktimprovisasjon – vektdeling, fysikk som koreografi.
4. Hybridisering (1980–2000)
- Release-teknikk, flying low, Gaga (Naharin), Forsythes improvasjonsteknologier.
- Global infusjon: Afrikanske, asiatiske, urbefolkede former inngår i konservatorie-pensum.
- Tverrfaglig: danseteater, dansefilm, installasjon, digital.
5. 21. århundre
- Somatikk, aktivisme, dekoloniale praksis, AI/motion capture, klima-responsiv koreografi.
- Ingen sentrum. Pluralisme er estetikken.
Samtidsdans er ikke en stil – det er et felt definert ved å spørre hva dans kan være.