Anden verdenskrig forstyrret dansverdenen dypt samtidig som den katalyserte nye former, publikum, og kulturelle roller for bevegelse.
Rasjonering (stoff, brensinn), mørkelofter, reisebegrensninger, og mannsdepletering ødela balleter og dansesalar. Det sosiale vevet av pardans utrevnet.
United Service Organizations (USO) utstationerte dansere globalt for å løfte tropps-moral. Utøvere som Nicholas-brødrene, Eleanor Powell, og utallige ukjente trupper brakte jazz, step, og ballett til fremme baser – dans som psykologisk næring.
Verk inkorporerte patriotisme, separasjon, tap, og motstandsevne. Martha Grahams Letter to the World (1940) og Antony Tudors Pillar of Fire (1942) kodet krigsangst i bevegelse.
Paradoksalt eksploderte Lindy Hop – født i Harlems Savoy Ballroom – globalt via GIs. Dens frydige, improvisatoriske energi tilbyr unnvikelse. "Jitterbug" ble et universelt språk; Hollywood-filmer (Hellzapoppin') spredte det verden over.
Regjeringer bestilte pageanter og filmer som feiret nasjonal vitalitet. Nazi-Tyskland kapret folkedans for ideologi; USSR fremmet folkeensembler; US brukte swing som "demokrati i bevegelse."
Selskaper mistet dansere til utkastelse/eksil (Ballet Theatre, Ballets Russes-rester). Mindre besetninger, kammervverk, og turnering til fabrikker/baser ble overlevelsesstrategier. Balanchines Ballet Society (1946) voks ut av denne nødvendighet.
Begrensninger avlet eksperiment. Merce Cunningham begynte sjanseoperasjoner; Katherine Dunham fusionerte karibisk/afrikanske røtter med konsertdans; Pearl Primus brakte afrikanske diaspora-narrativer til scenen.
1940-årene smidd en generasjon av danser-koreografer som så bevegelse som både kunstnerisk uttrykk og sosial vitne. Temaer om gjenoppbygging, trauma, og fred så moderne dansens gullalder.
Anden verdenskrig stoppet ikke dans – den redistribuerte det, politiserte det, og utvidde til slutt dets vokabular og rekkevidde.