Cotton Club i Harlem (1923–1936) var et paradoks: et skovisf for svart kunstnerisk briljanthet som påla strenge Jim Crow-segregasjon på dansegulvet.
Denne rasemessige eksklusjonen var sentral for klubbens utnyttende modell: den markedsførte «autentisk svart underholdning» til hvite publikum mens den nektet svarte mennesker den grunnleggende verdigheten av deltakelse. Cotton Club forblir et potent symbol på tidens kulturelle anektelse og strukturell rasisme, selv musikk skapt der ble en hjørnei amerikansk kultur.