***
> Kapittel 1
> JEG FORdampet ved et uhell.
> Det er ikke noe du glemmer, selv om du er en tolv år gammel dyslektiker med ADHD, som meg. Jeg mener, de fleste lærere var ikke så spennende uansett, bortsett fra fru Dodds, som var en skikkelig buzzkill. For det første hadde hun på seg disse svarte, spisse skoene som klikket hver gang hun gikk ned gangen. For en annen minnet øynene hennes meg om en hauk. Hun hadde en måte å se på meg som om hun kunne se rett gjennom hodeskallen min.
> Fru Dodds var også den eneste læreren som noen gang hadde fått meg til å føle meg dårlig med ADHD. "Percy," sa hun, "du ville gjort det mye bedre hvis du bare prøvde å fokusere."
> Jeg har alltid ønsket å fortelle henne at jeg prøvde å fokusere, men hjernen min var bare koblet annerledes. Jeg mener, når du har en hjerne som min, er det som å ha tusen forskjellige radiostasjoner som sender på en gang. Det var ikke bare én stasjon, det var alle sammen, hver og en høyere enn den forrige.
> Men jeg har aldri sagt noe om det. Jeg satt bakerst i klassen hennes og dagdrømte om alle tingene jeg heller ville gjøre enn å lære om den kvadratiske formelen.
***
Gi meg beskjed hvis du vil lese mer!