Dominerende musikalsk stil i barokk-Europa (1600–1750): Ornamentert, polyfon, uttrykksfull
Den definerende klangen i barokk-Europa (ca. 1600–1750) var barokk-musikk selv – en paneuropeisk stil med regionale dialekter, men med felles DNA:
Kjennetegn
- Ornamentert melodi – Triller, mordenter, vendinger, appoggiaturer, passantter – skrevet ut eller improvisert. Pynt = uttrykk.
- Terrassedynamikk – Brå skift mellom forte og piano (blokk-kontraster), ikke gradvise crescendoer. Cembalo kan ikke svelle; orkestre etterligner dette.
- Kompleks polyfoni / kontrapunkt – Flere uavhengige stemmer som veves sammen. Fuga = den endelige formen. Bachs Kunsten å fuge er kulminasjonen.
- Basso continuo – Motorrommet: tastinstrument (cembalo/orgel) + basinstrument (cello, fagott, violone) som realiserer sifferbass-harmoni. Hvert ensembleverk har det.
- Oppkomsten av instrumentale former – Concerto grosso (Corelli, Vivaldi, Bach), solokonsert, sonate (kirke/kammer), suite (dansesatser), uvertyr.
- Operainnovasjon – Resitativ/arie-struktur, da capo-arie, kastratstjerner. Monteverdis L'Orfeo (1607) = første mesterværk. Händels Messias (1741) = oratorie-culminasjon.
- Regionale varianter
Italiensk: Vokal lyrisme, konzertvirtuositet (Vivaldi).
Tysk: Kontrapunktisk rigør, luthersk koraleintegrasjon (Bach, Buxtehude).
Fransk: Dansesuiter, ornamentpresisjon, viola da gamba, Lully/Rameau-opera.
Engelsk: Konsortmusikk, Purcells semi-operar, Händels London-år.
Hvorfor det betyr noe
Barokken etablerte funksjonell harmonikk (V–I), dur/moll-systemet, instrument virtuositet og komponisten-som-håndverker-modellen. Alt fra Mozart til metal bruker dets steigerverk.