Romantikken: Epochen etter klassisk musikk
Den musikalske perioden som fulgte klassisk epoke (ca. 1750–1820) er romantikken, som spenner fra tidlig 19. århundre til tidlig 20. århundre (ca. 1820–1910).
Sentrale trekk
- Vekt på følelse og individuell uttrykk over formell restraint
- Utvidede orkestre med større strengegrupper, flere treblæsere/blekkblæsere, og utvidet perkussjon
- Komplekse harmonier – kromatisme, utvidede akkorder, hyppig modulering
- Lengre, mer fleksible former – symfoniske dikt, programmusikk, utvidet sonateform
- Nasjonalisme – innkorporering av folkemelodier, rythmer, og historier fra komponistens fedreland
- Virtuositet – viser fram instrumentalt og vokalt kunnskap
Store navn
- Tidlig romantikk: Beethoven (overgang), Schubert, Weber, Berlioz
- Høyromantikk: Schumann, Chopin, Liszt, Mendelssohn, Wagner, Verdi
- Senromantikk: Brahms, Tchaikovsky, Dvořák, Mahler, R. Strauss, Bruckner
Beethoven er den avgjørende figuren: hans sene verk brobygger klassisk struktur med romantisk intensitet. Perioden kulminerer i de massive orkesterfargene til Mahler og Strauss, som presser tonaliteten til grensen før 2000-tallets brudd med tradisjon.