Den romantiske perioden representerte en utvidelse av struktur og uttrykk i europeisk klassisk musikk fra tidlig 1800-tall til tidlig 1900-tall. For all sin avvik fra den klassiske periodestilen, beholdt den mange av de samme trekkene.
Ifølge «The Harvard Dictionary of Music» er romantisk og klassisk musikk bare faser i en kontinuitet av utvikling. Det er mer kontinuitet enn forandring.
Romantiske komponister verdsette klassisk form. De fortsatte å skrive operer, symfonier og konserter, alle aksepterte klassiske former.
Romantiske komponister som Schubert, Brahms og Mendelssohn produserte kammermusikk i klassisk stil – musikk ment for små ensembles – i den sene romantiske periode.
Ifølge «Billboard Illustrated Encyclopedia of Classical Music» ble aspekter som harmoni og melodi ikke ødelagt av den romantiske perioden, men bare utvidet.
Ludwig van Beethoven overbrua kløften mellom de to stilene. Hans tidlige komposisjoner var i klassisk stil, mens hans senere verk, som «Måneskinnssonaten», anses romantiske.