De nordlige Filipinene – som spenner Ilocos-regionen, Cordillera Administrative Region, og deler av Cagayan Valley – bevarer en rik brok av etnolingvistiske grupper, hver med distinkte musikalske tradisjoner formet av geografi, historie og åndelig liv. Selv om de er ulike, deler disse tradisjonene kernelementer: bambus-blåseinstrumenter, gong-ensembler, mundtlige epiker, og musikk dyptegrøftet i ritualer og fellesskap.
Instrumenter: bambusfløyte (pito), gitar, fiolin, trommer. Vokalformer inkluderer kankanta (folkesanger) og danser som tadek. Musikk ledsager kjærlighet, arbeid og feiring.
Lignende instrumentering som ilocano-tradisjoner. Merkelig vokalform: petek – improviserte debatt-sanger der sangere utveksler vittige, poetiske vers, ofte ved sosiale samlinger.
Kjent for gangsa (flate gonger spilt i ensemble), nesefløyte (tongali), og bambus-citer (kolitong). Episke sang (ullalim) forteller heroiske slektsrøtter og stammehistorie, utført over timer eller dager under fredspakts-seremonier (bodong).
Nært beslektet med Kalinga/Isneg-tradisjoner. Bambusinstrumenter dominerer – fløyter, summer, citre. Vokaltradisjoner vektlegger fellesskapsdeltakelse i jordbruksritualer og livssyklus-begivenheter.
Selv om geografisk i Mindanao, studeres Maranao-musikk ofte sammen med nordlige tradisjoner på grunn av dens sofistikerte kulintang-ensemble: graduerte gonger, dabakan (tromme), gabbang (xylophone). Denne hoffmusikken ledsager kongelige begivenheter, brylluper og islamske ceremonier, og speiler århundrer med sultanat-kultur.
I dag står disse tradisjonene under press fra urbanisering, migrasjon og mainstream-medier. Likevel blomstrer de i kulturelle festivaler, skoleprogrammer, og arbeidet av mestere (panday, manuullalim) som videreformidler kunnskap til nye generasjoner. Musikk forblir et levende arkiv over nordlig filippinsk identitet.