Maxi Priests 1991 reggae-pop cover av «Some Guys Have All the Luck» var en UK #2-hit og introduserte sangen til en ny generasjon. Men originalen – spilt inn 14 år tidligere av Rod Stewart – er et helt annet dyr: grusommere, løsere, og pregjet av Faces' pub-rock-svagger.
Utgitt på Foot Loose & Fancy Free (Warner Bros.), produsert av Tom Dowd. Bandet: Ronnie Wood (gitar), Billy Peek (gitar), Carmine Appice (trommer), Phil Chen (bass), Gary Grainger (gitar), Phil Kenzie (saksofon). Spilt inn på Muscle Shoals og Cherokee Studios.
Stewarts vocal: rasp, konversasjonsmessig, litt bak takten. Arrangementet: løs, jam-lignende, med en berømt falsk start igjen (Stewart ler, «Take two»). Saksofon-soloen (Kenzie) er ren Stax-sjel. Den nådde #15 US / #25 UK – en moderat hit overskygget av «Tonight's the Night» fra samme album.
Fra Bonafide (Charisma/Virgin). Produsert av Sly & Robbie. Reggae-groove, synth-blåser, polert produksjon, Priests smoothe tenor. UK #2, US #60. Versjonen de fleste under 40 kjenner.
Skrevet av Jeff Fortgang (amerikansk sangskriver, også skrevet for Pointer Sisters, Chaka Khan). Stewart hørte en demo, elskte «hverdagens bitterhet» i teksten: «Some guys have all the luck / Some guys have all the pain / Some guys get all the breaks / Some guys do nothing but complain.»
Stewarts versjon fanger sangens klassebevisste kjerne: en arbeidsmann-narrator som ser de privilegerte gli. Faces-era-bandet spiller det som en bar-band som kjenner dette livet. Priests versjon er vakker – men det er en cover. Originalen er et vitnesbyrd.