John Updikes «A&P» er en novelle, ikke et dikt – men dens prosa synger med poetisk presisjon. Tonen er en mesterklasse i kontrollert ironi.
Gjennom Sammy, 19-årig kassamedarbeider, gjengir Updike den fluorescerende hverdagen i en 1961-supermarked: de «sauene» som dukker vogner, «husholdningskoner i hårruller», sjefen Lengels petitt autoritarisme. Da tre jenter kommer inn i badedrakter, joniseres luften.
Sammys stemme er hverdagslig men skarpsynlig – slangete («heks om femti,» «kasse-vakter») men oppmerksom på klasse, kjønn og prestasjon. Han slutter i en gest av ridderskap som også er opprør. Jentene merker det ikke. Novellen ender med Sammy ute, ser tilbake på den «harde» verden han nettopp valgte.
Tonen blander empati og ironi. Vi føler Sammys impuls; vi ser dets meningsløshet. Updike nekter å romanticisere eller fordømme. Han viser bare prisen på ikke-tilpasning i en verden som krever tilpasning. Den klarheten – ironsk, observatør, litt hjertesorgfull – er novellens signatur.