Instrumentering av Mozarts «Gran Partita» (Serenade nr. 10, K. 361) for 13 blåseinstrumenter
Mozarts Serenade nr. 10 i B-dur, K. 361 («Gran Partita») er satt for et unikt ensemble av 13 blåseinstrumenter + strengbass:
- 1 Fløyte
- 2 Oboer
- 2 Klarinetter i B
- 2 Basetthorn i F (ofte spilt på altklarinetter eller basettklarinetter i moderne fremvisninger)
- 2 Fagotter
- 4 Horner i B (2 høye, 2 lave — naturhorn i Mozarts tid)
- 1 Kontrafagott (eller Strengbass / Kontrabass — Mozart skrev «Contrabasso» men stemmen dobbler fagotten en oktav lavere; moderne fremvisninger bruker ofte kontrabass for praktiskhet)
Totalt: 13 blåse-spillere + 1 bassist = 14 musikere.
Nøkkelfunksjoner
- 7 satser, ~50 minutter — største blåser-serenade i klassisk periode.
- Basetthorn (mykere, lavere enn klarinetter) gir en mørk, rik midtre register.
- 4 horner tillater rike harmoniske tekster og antifonale effekter.
- Adagio (3. sats) er ikonisk — sublime klarinett/basetthorn-dialog over pizzicato-bass.
Dette verket epitomeriserer Mozarts mestring av blåserfarge og ensemble-skriving. Det er et hjørnestein i Harmoniemusik-tradisjonen.