Blues-sangere med utrolig dype, basstemmer
Sanne basstemmer (under E2) er sjeldne i blues; de mest situerte «dype» sangerne er egentlig barytoner eller tenorer med ekstraordinære lave utvidelser. Her er artister hyldet for deres underjordiske timbrer.
Mannlige stemmer
- Howlin' Wolf – Kavernøst, grusete lavt; stemme som tektoniske plater skyver.
- Muddy Waters – Resonant, kommenderende baryton-bass; «Deltens stemme» elektrifisert.
- Champion Jack Dupree – Dyp, rullende piano-vokal-stil; New Orleans barrelhouse-autoritet.
- Percy Mayfield – Glatt, dyp lavregister; «Hit the Road Jack»-forfatter, sublime ballade-sanger.
- Big Bill Broonzy – Allsidig, kunne nå genuint lave toner med autoritet.
- T-Bone Walker – Overraskende dyp talestemme/sangstemme under den suverene jazz-blues.
- Otis Rush – Intens, lavsentrert leveranse; «I Can't Quit You Baby»-mesterskap.
- Robert Johnson – Hjemfallende lavregister på opptak; mytisk resonans.
Kvinnelige stemmer (Kontralt/Dyp alt)
- Koko Taylor – «Queen of the Blues»; tordenværende, mannlig-lav kraft.
- Nina Simone – Kontralt av operatisk dybde; «Feeling Good», «Sinnerman» tyngde.
- Etta James – Mezzosopran med bryst-tung lavutvidelse (ikke bass).
- Louis Jordan – Alt/tenor (mann); inkludert ved feil i noen lister.
Disse stemmene sang ikke bare lavt – de forkroppsliggjorde bluesens tyngde.