Her er kilden til uendelig nybegynner-forvirring: Klarinetten er ikke «i nøkkelen B♭» — det er et konsert-tonehøyde instrument i nøkkelen A (for standard soprano-klarinett). Likevel kalles det universelt «B♭-klarinett.» Hvorfor?
Klarinettens skrevne musikk er transponert opp en stor sekund (heltton). Når en klarinettist leser en skrevet C, er den klingende tonehøyde B♭. Når de leser en skrevet D, er lyden C. Instrumentet klinger en stor sekund lavere enn skrevet.
Tidlige klarinetter (1700-tallet) kom i mange nøkler — C, B♭, A, E♭, osv. B♭-klarinetten utkrystalliserte seg som den mest vielsidige for ensemblespilling (nok lys for orkesterprojeksjon, komfortabel fingring for de fleste nøkler). Da den ble standard, fastnet transponeringskonvensjonen: komponister skrevet for «Klarinett i B♭» for å indikere transponeringen, ikke instrumentets fundamentale nøkkel.
Navnet ærer den historiske standarden, ikke den akustiske realiteten. En gang du internaliserer «klinger en stor sekund lavere,» fordampes forvirringen.