Klassiske verk (symfonier, sonater, konzertstykker) bruker sats-numre (I, II, III, IV) snarere enn titler av flere grunner:
Numre indikerer fremføring-rekkefølge. Musikere og dirigenter trenger entydig orden – ingen tolkningstvetydighet.
Standardiserte former (sonate, menuett, rondo) bærer forventninger. "Sats III: Menuett" forteller spillere tempo, takt, struktur umiddelbart. Titler som "De Dansende Feene" ville skjule dette.
Haydn, Mozart, Beethoven titlet sjelden sats. Unntak (Beethovens "Pastoral" Symfoni: "Scene ved Bekken") er programmatiske tillegger, ikke normen.
Nummerering muliggjør presis diskusjon: "utviklingen i Brahms 1/II" vs. vage beskrivelser. Essensielt for forskning, øvelse, programmering.
Nummerering speiler opplysningstidens ideal: musikk som ordnet, rasjonell arkitektur – universelt forståelig uten verbalt mediation.