Før klassisk periode (ca. 1750–1820) var dynamikk antydet – overatt til utøverens smak. Haydn, Mozart og Beethoven endret det ved å notere volumsendringer presist.
Komponister kunne nå forme drama takt for takt – overraskelse (Haydns "Overraskelse"-symfoni), spenning/avslapping (Mozarts pianokonserter), strukturelle søyler (Beethovens symfoniske buer). Utøvere fikk et felles språk. Partiet ble en komplett instruksjonssett.
Denne standardiseringen muliggjorde det uttrykksfulle utvalget i 1900-tals romantikk og alt som fulgte. Vi bruker fortsatt disse merkingene i dag.