Arts >> Kunst og underholdning >  >> Teater >> Musikaler

A Christmas Carol (2009) anmeldelse: Zemeckis' Mo-Cap-eventyr eller Uncanny Valley-fiasko?

Robert Zemeckis' motion-capture-versjon av Dickens' klassiker er en polariserende film. Teknisk ambisiøs, visuelt tett, og forankret i en engasjert Jim Carrey-preestasjon, er det enten en dristig reimaginering eller et casestudie i uncanny valley. Her er oppdelingen.

Hva som fungerer

Trofast til teksten

Manuset holder seg bemerkelsesverdig nær Dickens' novelle, bevarer dialog, struktur og den moralske arkitekturen i originalen. Det saniterer eller moderniserer ikke – Scrooges grymhet, Cratchits fattigdom, åvenes skrekk forblir intakte.

Carreys tour de force

Carrey spiller Scrooge i alle aldre pluss alle tre ånder (via motion capture). Hans fysiske engasjement er total – hagret, vridd, uttrykksfull. Når teknologien tjener ham, er det mesmeriserende. "Marleys Ghost"-sekvensen er et høyd epunkt: Carreys ansikt smelter til spektral angst er virkelig forferdelig.

Visuell ambisjon

Viktoriansk London gjengis med forbløffende detalj: søtstreifede allégater, glitrende kontor, de overnaturlige landskapene i Fortid, Nutid og Fremtid. Kameraet beveger seg umulig – gjennom nøkkel hull, over tak, inn i minner. Det er et virtuelt produksjonsdesign-showcase.

Sesongmessig resonans

Kjernebudskapet – frelse, gjengjeldelse, muligheten til forandring – treffer. Endingen fortjener sin varme.

Hva som ikke fungerer

Uncanny Valley-problemet

Mo-cap-karakterer i 2009 så ofte nestes menneskelige ut, men ikke helt. Døde øyne, voksaktig hud, litt feil lepp-synk. Det skaper en subtil avsky som distanserer seere fra de emocionelle innsatsene. Carreys overdrevne trekk oversetter godt; realistiske menneskeansikter (Bob Cratchit, Belle) lider mest.

Carrey overvelder dramaet

Hans komiske instinkter kolliderer noen ganger med historiens tyngde. Scrooges frelse krever stille og nynans; Carrey defaulter til kinetisk energi. De quiete øyeblikkene – Scrooge ser sin yngre selv, Cratchit-familiens sorg – blir hastet eller grimassert.

Oppblåst spilletid

Ved ~100 minutter er den 20–30 minutter lenger enn de fleste versjoner. Midtakten (Nutid) drar. Flyvende sekvenser, mens teknisk imponerende, blir repetitive.

Verdikt

Verdt å se for: Animasjon/teknikk-entusiaster, Carrey-kompletister, fans av trofast litterær adaptasjon.

Unngå hvis: Du er sensitiv for uncanny valley-effekter, foretrekker tradisjonell animasjon eller live-action, eller vil ha en stram 90-minutts versjon.

Alternativer: 1951 Alastair Sim-versjonen (definitive live-action), 1971 Richard Williams animerte kortfilm (Oscar-vinner), eller Muppets' overraskende trofaste musikkalske tolkning.

Musikaler

Related Categories