William Shakespeares forfatterkarriere spente over en bemerkelsesverdig historisk skarn: overgangen fra elisabethansk til jakobeansk England. Født 1564, død 1616, hans productive år (omtrent 1589–1613) kartlegger presist to regjeringstider – og to distinkte kulturelle stemninger.
1590-ene – Læretiden og tidlig mesterskap
1600–1606 – De store tragediene
Mørkere, psykologisk tjernere, politisk skarpere – disse skuespillene speiler en ny monark (Jakob I), en forent krone, og et samfunn som kjemper med arvefølge, hekseri, og grenser for fornuft.
1609–1613 – Romansene (sene skuespill)
Sjanger-sprengende, forløsende, preoccupert med tap og gjenvinning over tid. Romansene føles som en dramatikker som gjør fred med sin kunst – og sin dødelighet.
Shakespeare levde ikke bare gjennom denne overgangen; hans verk forkroppsligger den. De elisabethanske skuespillene stoler generelt på orden, komediens gjenopprettende kraft, historianes mønster. De jakobeanske verkene knuser den tilliten. Å lese dem kronologisk er ikke akademisk – det er å vitne et bevisstseutvikling i sanntid, oppstilt for et publikum som utviklet seg sammen med den.