All the world's a stage,
And all the men and women merely players.
They have their exits and their entrances,
And one man in his time plays many parts,
His acts being seven ages.
Fra As You Like It, akt II, scene VII, talt av den melankolske Jaques. Metaforen er bedragende enkel: liv som forestilling, mennesker som skuespillere, tid som regi. Men de syv alderslevealdrene han oppregner avdekker en overraskende usentimental antropologi:
Jaques feirer ikke den menneskelige reisen – han dissekerer den. Hver fase reducerer et komplekst liv til en fysisk karikatur. Komedien maskerer en mørk visjon: vi blir ikke; vi spiller å bli. «Utkast og inntrøtt» antyder at vi er erstattbare. «Mange roller» antyder at vi aldri er helt oss selv.
Og likevel. Talen selv – talt av en skuespiller, på en scene, til et publikum – motsiier sin egen kynisme. Teater eksisterer. Vi ser. Vi husker. Forestillingen betyr noe. Shakespeare lar Jaques ha det siste ordet, men pyset gir oss det siste ordet: vi lytter fortsatt.