Hamlets posisjon var kompleks:
* tronfølger: Han var den rettmessige arvingen til tronen i Danmark, noe som gjorde ham til en betydelig skikkelse i hoffets og potensielt folks øyne. Dette ga ham en viss innflytelse, selv om han ikke hadde formell makt for øyeblikket.
* Prins: Hans status som prins ga ham privilegier og respekt.
* Claudius sin nevø: Han var direkte relatert til kongen, og ga ham et visst nivå av tilgang og evne til å bevege seg innenfor hoffet.
* Ikke konge: Han var imidlertid ikke den egentlige herskeren. Claudius holdt tronen og hadde den sanne makten. Hamlet hadde ingen offisiell autoritet og måtte være forsiktig med å utfordre Claudius sin autoritet direkte.
Så, var han i en maktposisjon?
* Teknisk sett, nei: Han holdt ikke maktens tøyler.
* Men han hadde potensiell makt: Han kunne potensielt bruke sin posisjon og innflytelse til å utfordre Claudius og gjenvinne tronen. Dette er hva han til slutt prøver å gjøre, noe som fører til den tragiske slutten av stykket.
Kort sagt, Hamlets posisjon beskrives best som en "potensiell makt." Han holdt den sosiale statusen og avstamningen for å være en mektig skikkelse, men hans makt var latent. Han måtte navigere i den delikate balansen mellom sin stilling og sine ønsker, noe som til slutt førte til hans undergang.