Matthew Bournes dans-katalysator: Kenneth MacMillan
Matthew Bourne (f. 1960) krediterer Kenneth MacMillan (1929–1992) som den avgjørende innflytelsen på sin koreografiske visjon.
Hvorfor MacMillan?
- Bourne så MacMillans Romeo og Julie (1965) og Manon (1974) som tenåring – rå psykologi, ikke bare pene steg.
- MacMillan brøt balletts eventyr-form: prostitusjon (Manon), krig (Gloria), mental sammenbrudd (Mayerling).
- Narrativ risikotaking + muskulær koreografi = tillatelse til Bournes egen genre-sprengende (Swan Lake med mannlige svaner, Car Man, Edward Scissorhands).
Andre innflytelser
- Pina Bausch (Tanztheater emosjonell realisme).
- Fred Astaire / Gene Kelly (filmisk musicalitet).
- London samtidsscene (Rambert, London Contemporary Dance Theatre).
Men MacMillan ga Bourne lisensen til å fortelle mørke historier i ballett-vokabular – frøet til New Adventures.