Sangen skildrer den indre monologen til en problematisk elev som vurderer et skoleskyting. Det er ikke et godkjennelse – det er en bevisst karakterstudie designet for å forstyrre.
Mark Foster skrev den for å tenne samtale om ungdomsvold, ikke for å herliggjøre det. Den opptrukne, fengende melodi kontrasterer bevisst med gruen for å gjøre lyttere ubehagelige – en teknikk brukt av artister som The Smiths («Girlfriend in a Coma») og The Boomtown Rats («I Don't Like Mondays»).
Sangen ble en massiv hit (2011), nådde #3 på Billboard Hot 100. Dens popularitet tenste debatter om sensur, kunstnerisk ansvar, og om fengende pakkeforing trivialiserer mørke emner. Foster mener kontrasten er poenget: ondt bærer ofte et behaglig ansikt.